Ulike innfallsvinkler

Fra 1980-årene har det vært en økende aktivitet innen fagområdet litteratur og medisin, med etableringen av tidsskriftet Literature and Medicine i 1982, utvikling av flere undervisningsprogram, vitenskapelige publikasjoner og tidsskrifter innen medisinsk humaniora. Jeg publiserte en oversiktsartikkel om fagområdet i Tidsskrift for Den norske legeforening i 1995 (13). Høsten 1996 ble litteratur første gang satt på timeplanen ved medisinstudiet i Oslo og det ble også arrangert ekstra gruppeundervisning over et semester for spesielt motiverte studenter (14). Undervisningsopplegget i litteratur og medisin inngikk den gang i en serie seminarer om helse og sykdom i kunsten i første semester på medisinstudiet, hvor bildekunst, arkitektur og musikk var tema, i tillegg til skjønnlitteratur (15). I dagens studieplan i Oslo gis det fortsatt undervisning med utgangspunkt i litterære tekster i et totimers gruppeopplegg for studentene på førsteåret.

Forskere og forfattere i feltet har vært opptatt av å studere hvordan leger, pasienter og sykdommer er fremstilt i skjønnlitteratur, hvordan sykdom kan benyttes som dramatisk virkemiddel i litterære tekster, trekk ved pasienters selvbiografiske skildringer av sykdom (patografier), hvordan forfatteres medisinske bakgrunn kan ha påvirket litterære verk og hvordan teorier og begrep innen litteraturvitenskap kan gi ny forståelse av medisinen, klinisk praksis og medisinske tekster (13). Artiklene i dette nummeret av Michael illustrerer flere av disse innfallsvinklene.

Narrativ kompetanse og narrativ medisin

I 1990-årene ble begreper om legers narrative kompetanse og narrativbasert medisin introdusert (16–18). Narrativ betyr fortelling eller det som omhandler fortellinger. Narrativ medisin er særlig assosiert med professor Rita Charon som etablerte et eget program for narrativ medisin ved Columbia University. Charon har definert narrativ medisin som «a clinical practice informed by the theory and practice of reading, writing, telling, and receiving of stories» (19). Med denne vendingen utvider Charon og andre akademikere interessen til å omfatte klinisk praksis og andre typer fortellinger enn skjønnlitterære tekster.

Professor Anne Hudson Jones (f. 1944), som har bakgrunn som litteraturviter og var blant pionerene i fagområdet, fant det i 2013 betimelig å kritisere Charon for å være en slags «akademisk utbryter» fra moderskipet: «The most striking paradox of narrative medicine is that it proclaims to have left literature and medicine in the dust, even as it remains fundamentally dependent on literature and medicine» (20). Charon har, så vidt jeg kjenner til, ikke svart på denne kritikken, men har fortsatt å videreutvikle narrativ medisin som konsept. Et søk på «narrative medicine» i artikler i PubMed 11. april 2023 gir over 700 treff, noe som indikerer at begrepet har festet seg i den medisinske faglitteraturen.

Produktiv flerfaglighet

I flerfaglige områder kan det oppstå spenninger. Disse brytningene kan være produktive og gi opphav til nyskaping hvis det gis rom og respekt for ulike faglige utgangspunkt. Betegnelsen litteratur og medisin vil følgelig ikke alltid være dekkende for bidrag innen feltet. Narrativ medisin, medisinsk humaniora, humanistisk helse- og sykdomsforskning, historisk forskning eller litteraturvitenskap kan være mer relevante benevnelser, avhengig av faglig ståsted.

Blant norske bidrag innen en utvidet forståelse av fagområdet litteratur og medisin er det naturlig å peke på professor Petter Aaslestads (f. 1953) bok Pasienten som tekst (1997), som kom i en ny utgave i 2007 (21), hvor litteraturvitenskapelig metode og fortelleteori (narratologi) er benyttet for å studere journaltekster om pasienter som var innlagt ved Gaustad sykehus i perioden 1890–1990 (21) (fig. 1). Et annet eksempel er legen Guri Aarseths (f. 1951) doktoravhandling hvor metoder fra tekstforskning og litteraturvitenskap brukes for å studere legeerklæringer ved arbeidsuførhet skrevet av allmennleger (22). Studier av selvbiografiske tekster, også kalt patografier, i form av bøker, blogger eller andre tekster i sosiale medier kan gi innsikt i hvordan sykdom oppfattes, erfares og gis mening (23, 24).

I perioden 2004–2008 støttet Forskningsrådet prosjektet «INFECTIO – teksten, tegnet og smerten», som under ledelse av litteraturviter og professor Knut Stene-Johansen (f. 1957) resulterte i en rekke viktige bidrag innen litteratur og medisin og humanistisk sykdomsforskning (25–28) (fig. 2, 3). Av nyere bidrag kan nevnes boken Sinne, samhold og kjendiser (2021), der litteraturviter og professor Linda Nesby (f. 1972) studerer sykdomsskildringer i skandinaviske skjønnlitterære og selvbiografiske tekster (29). Disse eksemplene illustrerer noe av bredden innen feltet og aktuelle norske bidrag.

Hvorfor lese?

Richard Smith oppfordrer oss i dette nummeret sterkt til å lese (6). En av grunnene, mener han, er at regelmessig lesing utvider forståelsen av mennesker, relasjoner, livet og døden. En annen grunn kan være at lesing gir glede og gode opplevelser. Men hvorfor bør akkurat leger lese? Et svar kan være at møtet med litterære tekster kan gi innsikt i hvordan – og hvor ulikt – mennesker kan erfare og håndtere sykdom (13). Et annet svar kan være at refleksjon om leger som er skildret i litteraturen kan gi innsikt i utfordringer man kan møte i rollen som behandler (14). Eller som Robert Coles sa det i 1990: «Det er et helt spesielt forhold, forholdet mellom lege og pasient. For hvem andre blottlegger vi vårt legeme og sjel, og fra hvilken annen person er vi villige til å høre på det som en lege forteller oss om oss selv? Og forholdet hviler på begge parters evne til sprog, til å formulere seg, til å fremstille en oppfatning av en situasjon» (12). Legen har et særskilt ansvar for å legge til rette for gode møter og god kommunikasjon med pasienten. Legen må ha evne til innlevelse og forståelse for ulike livssituasjoner, kunne fortolke flertydighet og nyanser, og ha evne til å spørre: Hvilken fortelling er det jeg nå befinner meg i? (30).

Den som kanskje har argumentert tydeligst for betydningen av å lese skjønnlitteratur er den amerikanske filosofen Martha Nussbaum (f. 1947). I boken Love’s knowledge: essays on philosophy and literature (1990) hevder hun at vår erfaring er begrenset og at litterære tekster kan utvide denne i bredden og dybden: «So literature is an extension of life not only horizontally, bringing the reader into contact with events or locations or persons or problems he or she has not otherwise met, but also, so to speak, vertically, giving the reader experience that is deeper, sharper, and more precise than much of what takes place in life» (31).

En fersk systematisk oversikt om effekter av undervisning i narrativ medisin (lesing av litterære tekster, men også andre typer aktiviteter for å utvikle narrativ kompetanse) indikerer at slik undervisning bl.a. styrker medisinstudenters relasjonelle kompetanse, er assosiert med økt empati og evne til å innta andres perspektiv, og gir evne til refleksjon og kompetanse innen etikk (32). Dette er viktig kunnskap som kan tjene som en begrunnelse for å styrke dette fagområdet innen medisinutdanningen og andre helsefaglige utdanninger.